Min identitet.

Hvis jeg skulle laget en liste over hvem jeg snakker med i løpet av en uke vil det være en del gjentakelser. Grovt sagt prater jeg jo med venner og familie. Men man har jo noen venner man snakker mer med, og for meg snakker jeg mest med moren min, i forhold til familie.

Jeg er en jente som er glad i å være sosial, liker å prate. Men jeg trenger å føle at jeg kan stole på personen før jeg kan prate om private ting. Jeg er en veldig omsorgsfull person. Stiller gjerne opp med en skulder hvis noen trenger det. Jeg setter meg gjerne inn i personens problemer og prøver å hjelpe til så mye jeg kan.

Som de fleste andre på min alder har jeg en facebook-profil. Jeg har ikke lagt inn så mye informasjon om meg selv der. Man kan se bilder jeg er med i, som kan si noe om hvem jeg er med på fritiden. Og man kan se om jeg er i et forhold med noen.

Jeg tror at jeg generelt blir sett på som en omsorgsfull person som liker å ta vare på folk. Men det kan jo være jeg tar feil også

Sosiale medier.

Mange forbinder sosiale medier med facebook. For det er som oftest det man bruker som eksempel for sosiale medier nå til dags. Sosiale medier hjelper mennesker med å komme i kontakt med hverandre på en enkel måte, som igjennom facebook, hvor man kan chatte med hverandre. På twitter kan man følge både vanlige personer, og kjente personer. Dette kan gjøre at man føler en kontakt med mennesker man vanligvis ikke har kontakt med.
Sosiale medier kan også hjelpe deg med å finne ut informasjon om et emne du lurer på. Som på Wikipedia, der søker du opp det emnet du lurer på og får opp flere alternativer du kan gå inn på.
Når man chatter sammen på facebook eller andre nettsteder bruker man ofte forkortelser, det er lettere å skrive når det går fortere. Og det blir ofte brukt metaforer, som når man sier "jeg skrev på veggen din i går". Det bruker man på facebook. Veggen er som en slags gjestebok hvor man skriver enten en hilsen eller noe du lurer på. Det kan være hva som helst. Hvis du drar hjem til en venninne skriver du jo ikke på veggen hennes, derfor blir dette metaforisk.
Smileys blir ofte brukt når man skriver, dette bruker man ofte for å undertrykke følelser og sinnsstemninger. Man bruker også disse "emotionene" i stedet for et ord. Som man nå kan gjøre på iphone. Hvis du skal skrive at du er hjemme kan det bli at man skriver " jeg er" også bruker man et bilde av et hus i steden.
De sosiale mediene utvikler seg hele tiden. Dette er en veldig spennende utvikling å følge med på.

Musikkvideo analyse.

Sangen er skrevet av Miley Cyrus, Antonia Armato, Tim James og Devrim Karaoglu. Den ble gitt ut i 2009.
Tema er livet til miley cyrus. Hun føler at hun ikke kan gjøre noe uten at en journalist følger etter henne. Og dette viser hun da ved å lage en sang om dette. Hun er på kino med en gutt hun tror er helt normal, men det var han ikke. Han var som nesten alle som tar kontakt med Miley, en journalist. Så når de kommer ut av kinoen på starten "forvandles" han tilbake til en journalist. På slutten av filmen kommer det en gutt å henter henne, og Miley begynner å fortelle om alt det rare hun opplevde. Det hun ikke ser er det kameraet som er foran henne. Journalistene er over alt.

Sangen heter "Fly on the wall" . Og i refrenget sier hun "Don't you wish that you could be a fly on the wall" Da mener hun journalistene. De er overalt, og de skulle gjerne vært der hvor hun er hele tiden. Og dette begynner Miley å bli rimelig lei av.
Teksten og filmen passer bra sammen. Når hun synger om fotografene, er de som regel tilstede. Så teksten og bildet følger hverandre.
Kameraet beveger seg litt raskere til tider, og det hopper fort fra klipp til klipp, dette kan være fordi det skal virke som en "flue" som beveger seg. Fargene er mørke, og litt dystre. Som reflekteres på Milet Cyrus sitt sinne mot journalistene. Noen ganger når hun synger er det også blits lys rundt henne, som også symboliserer de slitsomme journalistene. Hun prøver å gjemme seg hele tiden for alle journalistene, men de finner henne alltid.
Musikken følger videoen veldig bra. Den bygger seg opp til hvert refreng. Det er brukt doxal musikk, som passer fra til filmens handling. Når hun løper vekk fra fotografene er det akkurat som om musikken bryter ut.
Musikken er diegetisk, for hun bruker musikken mye, og det hun gjør passer godt med musikken.

Det virkemiddelet som blir mye brukt er blitsen fra kameraene. De er tilstede under nesten hele filmen, og gjør at tema veldig lett kan forstås.
Denne videoen kan få mange journalister til å tenke litt. For mange kjendiser synes det er veldig slitsomt å bli forfulgt absolutt hele tiden.

.

Frisør på nett.

Jeg valgte bloggen: www.salongen.blogg.no
Den er ikke en typisk rosablogg,derfor er den litt mer interessant å lese.


Jeg leser denne bloggen for min egen del. For jeg synes det er veldig spennende med hår og sminke. Og på denne bloggen får man hjelp til både sminke og hår. Hun fanger mange lesere ved å ha faste lørdags'tips hvor hun enten legger ut nye sminke tips eller hårtips. Hun anbefaler også produkter. Hun følger veldig godt sesongene, ved at hun legger for eksempel ut tips til ball-frisyrer, i januar. I desember legger hun ut forslag til frisyrer man kan ha på julaften. Det som kan være litt kjedelig med hårtipsene hennes er at det passer hennes hårtype, hun viser for det meste det som passer på henne. For eksempel hennes hårlengde.

Jeg liker veldig godt tipsene hun legger ut, jeg har blant annet lært meg å flette av henne. Men synes ikke produkt anbefalingene er så bra, for det kan fort bli sett på som reklame.

Hei, hadet, ja, nei, vet ikke, kanskje, høyre, venstre, frem, tilbake, til siden. Dette er noen eksempler på ord som veldig ofte blir brukt ved ikke verbal kommunikasjon. Vi smiler, vinker. Vi rister på hodet. Trekker på skuldrene, samtidig som vi kanskje lener hodet litt til den ene siden. Vi peker, for å vise forskjellige retninger. Det kan være en hyggelig gest, eller det kan være en instruks. Det kommer an på hvilket kroppsspråk som følger bevegelsen. Hvilket kroppsspråk du bruker til bevegelsen du utfører, bestemmer stemningen for samtalen du er i. Har du et veldig energisk kroppsspråk, med masse håndbevegelser blir samtalen mye mer positiv, enn hvis du står rett opp og ned, og ser ut lufta.

Man kan tolke ikke-verbal kommunikasjon veldig forskjellig. Det varierer fra person til person. Det kan ofte oppstå problemer i forhold til hvordan man reagerer på andres kroppsspråk, siden det alltid er forskjellige tolkninger.
Jeg synes den saken med hun jenta som plutselig skal bli sendt hjem nå er et godt eksempel på ikke-verbal kommunikasjon. 13.01.2011 samlet det seg en stor masse med folk som stod med fakler og viste med hele seg at de virkelig støttet Maria. Dette er et bevis på at mennesket kan stå uten å si noen ting, men fortsatt si noe ved de handlingene de gjør.

Maria hadde et ansikts uttrykk når hun stod for retten, som forklarte veldig godt hvordan hun hadde det der og da. Hun så forvirret ut, øyenbrynene hennes trakk seg sammen, øynene lukket seg sakte igjen og sakte opp igjen. Hun hadde et veldig spørrende uttrykk. Hun forsto ikke helt hva som skjedde. Noe som hun deler med mange. En stor del av Norges befolkning støtter henne veldig, og skjønner virkelig ikke hvordan dette er mulig.


Vil runde av med å si at ikke-verbal kommunikasjon blir brukt mye i media, for at vi skal forstå hva som skjer. Vær-damene er et godt eksempel på det. De følger opp det de sier med en håndbevegelse.

Kniv og gaffel?

Jeg var med på en iransk middag en gang. Og det første jeg tenkte når jeg så det pyntede bordet var "hva skal jeg spise med ?!?" Jeg lot som om jeg ikke merket noe, for kanskje de bare hadde glemt å legge det på, eller kanskje det kom rett før vi skulle spise. Men den gang ei, vi ble kalt inn til bords, å der satt vi, uten verken kniv eller gaffel. Plutselig sa verten spis, og alle dro frem hendene og begynte å spise. Jeg satt der blond og forvirret helt til han ved siden av meg forklarte at det var finger-mat. Det var tradisjon hos dem å ikke spise dette med kniv og gaffel.
Jeg har jo spist finger-mat hjemme jeg også, men da er det alltid kniv og gaffel ved siden av. Men her måtte man spise med hendene.
Morsom opplevelse.

Det flerkulturelle Norge.

Det første jeg tenker på som er likt for både kronikken og debatten er skole. Mye av det hun i kronikken og politikerne i debatten ser på som problem, og det de prater mest om er hvordan skolene er delt inn. Og hvordan/hvor folk bor i Norge.
På mange skoler er klassene delt inn i klasser hvor de som er etnisk norske går sammen og de som er utenlandske går i samme klasse. Jousif giliani og Jan Bøhler mener at man burde slå sammen klassene slik at de utenlandske kan lære seg norske tradisjoner, og bli mer inkludert i det norske samfunnet.
Christian Tybring-Gjedde har skrevet en kronikk om hvordan han synes om hvordan de utenlandske som kommer til Norge fungerer i samfunnet. Han mener det er for mange innvandrere, de tvinger etnisk norske til å flytte for de føler at deres barn ikke får de nødvendige behovene der de bor. For eksempel i Groruddalen, der det er flertall av innvandrere, og i noen klasser er det kanskje bare 1/3 av klassen som er etnisk norske. Men dette kan vel også være bra? Barna lærer seg forskjellige kulturer fra forskjellige land på skolen, og ikke bare ved å lese om dem.
Mange av politikerne som uttaler seg om situasjonen på Grorud og Holmlia vet egentlig ikke så mye om hvordan livet er for de som bor der. For de bor på vestkanten i Oslo hvor det knapt fins mennesker med litt fler pigmenter i huden. Det er vanskelig for en politiker som bor på vestkanten å sette seg inn i situasjonen til de som bor på Grorud og Holmlia. Audun Lysbakken fra SV gir klart uttrykk for dette. Han sier " Her får en mann som bor på vestkanten lov til å definere hvordan virkeligheten er for de som bor i Groruddalen" Han mener også at mange begynner å bli lei av at FRP forteller hvordan folk, som bor på steder med mange innvandrere, har det.
Men hva med skolene? Burde vi gjøre som på fjell, hvor de har fått til å ha barn fra flere kulturer sammen, og likevel beholdt de norske tradisjonene. De har også klart å få med seg de utenlandske barna i kirken. Der de ikke må synge om Jesus osv, men bare være der, å lære om vår kultur.Det er jo ikke alle skoler som klarer dette. I kronikken leste vi om et barn som ikke ble godtatt som norsk, selv om han var født i Norge, og morsmålet hans var norsk. Skolen ville dele de etnisk norske og innvandrere inn i egne klasser. Gjør dette det bedre for innvandrere å sette seg inn i den norske kulturen? Eller blir det bedre for de etniske norske? De får venner fra sin egen kultur,men lærer kanskje ikke like mye om andre kulturer? Det er mange spørsmål som mangler svar når det kommer til innvandrere på skolen. Jeg håper bare at én dag kan alle bo der vi vil, leve som vi vil, MED hvem vi vil, og ikke dømme andre etter hvordan de ser ut og hvor de kommer fra.