Kniv og gaffel?

Jeg var med på en iransk middag en gang. Og det første jeg tenkte når jeg så det pyntede bordet var "hva skal jeg spise med ?!?" Jeg lot som om jeg ikke merket noe, for kanskje de bare hadde glemt å legge det på, eller kanskje det kom rett før vi skulle spise. Men den gang ei, vi ble kalt inn til bords, å der satt vi, uten verken kniv eller gaffel. Plutselig sa verten spis, og alle dro frem hendene og begynte å spise. Jeg satt der blond og forvirret helt til han ved siden av meg forklarte at det var finger-mat. Det var tradisjon hos dem å ikke spise dette med kniv og gaffel.
Jeg har jo spist finger-mat hjemme jeg også, men da er det alltid kniv og gaffel ved siden av. Men her måtte man spise med hendene.
Morsom opplevelse.

Det flerkulturelle Norge.

Det første jeg tenker på som er likt for både kronikken og debatten er skole. Mye av det hun i kronikken og politikerne i debatten ser på som problem, og det de prater mest om er hvordan skolene er delt inn. Og hvordan/hvor folk bor i Norge.
På mange skoler er klassene delt inn i klasser hvor de som er etnisk norske går sammen og de som er utenlandske går i samme klasse. Jousif giliani og Jan Bøhler mener at man burde slå sammen klassene slik at de utenlandske kan lære seg norske tradisjoner, og bli mer inkludert i det norske samfunnet.
Christian Tybring-Gjedde har skrevet en kronikk om hvordan han synes om hvordan de utenlandske som kommer til Norge fungerer i samfunnet. Han mener det er for mange innvandrere, de tvinger etnisk norske til å flytte for de føler at deres barn ikke får de nødvendige behovene der de bor. For eksempel i Groruddalen, der det er flertall av innvandrere, og i noen klasser er det kanskje bare 1/3 av klassen som er etnisk norske. Men dette kan vel også være bra? Barna lærer seg forskjellige kulturer fra forskjellige land på skolen, og ikke bare ved å lese om dem.
Mange av politikerne som uttaler seg om situasjonen på Grorud og Holmlia vet egentlig ikke så mye om hvordan livet er for de som bor der. For de bor på vestkanten i Oslo hvor det knapt fins mennesker med litt fler pigmenter i huden. Det er vanskelig for en politiker som bor på vestkanten å sette seg inn i situasjonen til de som bor på Grorud og Holmlia. Audun Lysbakken fra SV gir klart uttrykk for dette. Han sier " Her får en mann som bor på vestkanten lov til å definere hvordan virkeligheten er for de som bor i Groruddalen" Han mener også at mange begynner å bli lei av at FRP forteller hvordan folk, som bor på steder med mange innvandrere, har det.
Men hva med skolene? Burde vi gjøre som på fjell, hvor de har fått til å ha barn fra flere kulturer sammen, og likevel beholdt de norske tradisjonene. De har også klart å få med seg de utenlandske barna i kirken. Der de ikke må synge om Jesus osv, men bare være der, å lære om vår kultur.Det er jo ikke alle skoler som klarer dette. I kronikken leste vi om et barn som ikke ble godtatt som norsk, selv om han var født i Norge, og morsmålet hans var norsk. Skolen ville dele de etnisk norske og innvandrere inn i egne klasser. Gjør dette det bedre for innvandrere å sette seg inn i den norske kulturen? Eller blir det bedre for de etniske norske? De får venner fra sin egen kultur,men lærer kanskje ikke like mye om andre kulturer? Det er mange spørsmål som mangler svar når det kommer til innvandrere på skolen. Jeg håper bare at én dag kan alle bo der vi vil, leve som vi vil, MED hvem vi vil, og ikke dømme andre etter hvordan de ser ut og hvor de kommer fra.

Pigmenter?

"Jeg er norsk, barnet mitt et norsk". Det sier både hun i kronikken og Nasim Karim. Mye av ydmykelsen norsk-muslimer blir påført skjer på skolen. Det har vi nå fått 2 klare eksempler på. Barna blir tatt ut av timen og spurt om altfor personlige spørsmål som barn ikke burde bli utsatt for. Siden barna dems har litt sterkere "pigmenter" enn de andre barna betyr det med en gang at de er dårligere enn de andre i norsk, den tenkemåten er helt feil.I dette tilfellet var faktisk dems barn bedre enn de andre. Og det viser at man kan ikke diskriminere andre på grunn av hudfarge. Jeg mener at både Nasim Karim og hun som skrev kronikken har opplevd mye av det samme når det kommer til diskriminering. De vil begge bli oppfattet som norske selvom foreldrene deres er født i et annet land, er de selv født i Norge. De er norsk-muslimer. De snakker flytende norsk, oppdrar barna sine til norske tradisjoner og lever et norsk liv. Jeg synes det står stor respekt av de som oppdrar barna sine etter norske tradisjoner, det viser at de virkelig vil bli en del av det norske samfunnet.

Forfatterbesøk av Nasim Karim.

Forfatterbesøk av :
Nasim Karim.
Hun har skrevet boken: Izzat-for ærens skyld.

Vi var så heldige å få besøk av forfatteren av boken Izzat-for ærens skyld. Mitt første inntrykk da hun kom inn døren var søt, vennlig og selvsikker. Hun kom som en solstråle inn i rommet. Hun begynte med å fortelle litt om seg selv. Hun er gift, har 2 barn, sønnen hennes var med. Hun er 36 år, studerer jus og jobber i drammen tingrett. Hun har en barnslig personlighet som hun aldri kommer til å vokse av seg, hun er også eldst av en søsken flokk på 5. Hun vokste opp i drammen, på strømsø siden. Hun var èn av de første norsk-pakistanerne som flyttet over til bragernes siden. Der bodde de som var i ”overklassen ” , hvis man kan kalle det det. Hun følte seg ikke velkommen der, og fant seg ikke til rette. Faren hennes hadde ikke råd til å gi henne noe ekstra. Det han var mest opptatt av var at alle hadde klær, mat, et sted og bo og at de levde med kjærlighet til hverandre. Alt det ekstra de andre rundt henne fikk ble luksus for dem. Etter hvert som hun ble eldre fikk hun høyere og høyere krav til faren sin. Og kravene som hennes barn har til henne nå er helt annerledes enn hva hun krevde av sin far. Så alt utvikler seg med tiden. Da hun var i ungdomsskole alderen skulle broren på juleball, men det fikk ikke hun lov til, og dette hadde den gangen noe å gjøre med at unge kvinner fikk ikke lov til å gå alene ute så sent på kvelden, det var/er en del av deres religion. Gutter fikk mye mer frihet enn jentene. Kvinnene skulle være den ærefulle delen av familien. Hun hadde mange konflikter med faren sin opp igjennom årene, som førte til at hun fikk anorekisa/spiseforstyrrelser. Da skjønte ikke faren hennes noen ting, endelig hadde de mat nok til alle, også ville hun ikke spise. Det var også en del av at faren ikke skjønte seg på datteren, de levde i 2 forskjellige verdener.
Hun og faren reiste til Kasmir for å finne tilbake til kulturen og levemåten igjen, men det endte med at hun dro tilbake igjen. Hun fant ut at det var Norge hun tilhørte.
Mange ser på henne som en norsk-pakistaner. Men hun ser på seg selv som en norsk-muslim. For hun er født og oppvokst i drammen. Så når folk spør henne om hvor hun EGENTLIG er fra, holder det ikke at hun sier hun er norsk-muslim. De vil vite hvor foreldrene hennes er fra, siden hun har den hudfargen hun har.
Når hun var ung brydde hun seg mye om å passe inn, så hun bleket håret og prøvde å skille seg ut minst mulig.
Hun har hatt noen episoder med skoler og lærere. Mange av skolene og lærerne har ikke klart å likestille alle, så de tok ut sønnen hennes på gangen og spurte om han ble slått hjemme. Dette er noe som vil følge sønnen hennes hele livet. Hun synes det er helt unødvendig å utsette barn for sånt.
Hun holder på med en bok akkurat nå. Den er helt annerledes enn Izzat, og dreier seg mye om straffer, det at mange utenlandske menn får mye hardere straffer enn norske menn, om hvordan rettsystemet er bygget opp, og om hvordan vi, norske kvinner, ser på muslimske kvinner.

Det var et veldig vellykket forfatterbesøk, som godt kunne vart enda lenger!

Begreper.

Interkulturell kommunikasjon er en prosess som innebærer utveksling og fortolkning av tegn og meldinger mellom mennesker som oppfatter seg som representanter for kulturelle fellesskap så forskjellig at deres skriving av meninger påvirkes. Det kan være en utfordring å formulere seg og være sikker på at man blir forstått i en slik sammenheng.
Intrakulturell kommunikasjon er kommunikasjon innenfor en bestemt kultur. Det er en veldig glidene overgang mellom inter og intra kulturell kommunikasjon. I begge tilfeller tolker vi - og mistolker vi hverandres signaler, kroppsspråk, ord, tegn og adferd.
Tverrkulturell kommunikasjon brukes når det er snakk om en sammenligning av ulike måter å kommunisere på.
Høykontekst-kommunikasjon og lavkontekst-kommunikasjon:Er sammenligning på tvers av kulturene. I en høykontekst-kommunikasjon finnes det en vesentlig del av informasjonen, som bidrar til fortolkningen av meldingen, enten i den fysiske kontekst eller den er internalisert i personen, mens veldig lite finnes i den innkodede overførte delen av meldingen. I en lavtekst-kommunikasjon er det akkurat motsatt: mesteparten av informasjonen er uttrykt i den klart uttrykte koden.
Et eksempel på lavtekst-kommunikasjon er programmeringen av en datamaskin. Alt må spesifiserer i den innkodede meldingen(programmet) eller så vil ikke maskinen virke.
Et eksempel på høytekst-kommunikasjon er kommunikasjonen mellom tvillinger som er oppvokst sammen og kommuniserer meningsfylt med uttydelige hentydninger.

Definisjon av kultur.

Jeg mener at kultur er noe mennesker skaper sammen, med hverandre. Selvom man liker noe spesielt, trenger man flere personer som liker det samme, støtter det samme, tror på det samme etc før man kan si at en er med i en kultur. Jeg kan ofte se på kultur som noe spesielt, for jeg kan veldig lett kalle en kultur som er fremmed for meg, "spesiell". Som den beskrivende kulturforståelsen sier må man bli flinkere til å ikke dømme kulturer, og jeg har selv en vei å gå der. Liker man metall musikk, så må vi andre ha forståelse for det. De som liker det, har sin kultur. Og hvis de har respekt for det vi liker må vi gjengjelde det. Listepop musikken som jeg hører på, kan jo være helt forferdelig for de som liker rock, metall osv. Men det er jo spennende å like forskjellig musikk, alle må ikke like det samme.
Et spørsmål er kanskje radio, de spiller jo for det meste listepop. Samfunnet blir da vant til slik musikk, så når de da hører litt annerledes musikk reagerer mange på feil måte, og viker fra denne musikken.
Alle kulturer er forskjellige, og de forandrer seg hele tiden, de er dynamiske.Et eksempel på det er jo musikken, de eldre får nesten vondt i ørene når de hører metall musikk, for det er noe helt nytt for dem. Musikk-kulturen har forandret seg.
Det essensialistiske kulturbeprepet går tilbake på røttene dine. Hvorfor har du blitt som du er? hvordan kultur har du vokst opp i ? Mange vokser opp i samme kultur, og holder sammen store deler av livet. Men senere i livet møter du andre mennesker som har vokst opp i en helt annerledes kultur enn deg. Det er mer spennende å snakke med nye mennesker med en helt annen kultur, med andre erfaringer,enn å snakke med de samme menneskene resten av livet, for du er redd for nye kulturer, du vil bare holde på èn kultur.
Mitt råd er; vær åpen for alle kulturer, ikke døm andres kultur.

Kultur.

Selve ordet kultur betyr å bearbeide eller dyrke. Kultur er noe vi skaper. Vi finner vår egen kultur, som for eksempel ved religion, interesser osv. Vi er alle med i en kultur. Du er med å skape en kultur. De fleste søker en kultur som identifiserer seg med det en selv liker. Men vi mennesker forandrer jo ofte meninger, så kulturer forandrer seg jo ettersom vi mennesker forandrer oss. De er to forskjellige måter å forklare kultur på. Den normative kulturforståelsen og den deskriptive kulturforståelsen. I den normative kulturforståelsen må ha et verdimål. Det skulle være mulig å skille mellom godt å dårlig. Finnes det egentlig et verdimål som er gyldig både for opera og såpeopera. Denne graderingen av kulturene har måttet vike for den deskriptive kulturforståelsen. Her kan man bare beskrive det som finnes, enten en liker det eller ikke. Det har på en måte blitt en regel at man ikke skal dømme andres kulturer. En skal være åpen for alle andre sine kulturer og kunne kommunisere med mennesker fra andre kulturer.

Kommunikasjonssituasjon.

Jeg var på håndballkamp med noen venner. Hun som satt ved siden av meg så ikke resultat tavlen.så hun spurte meg om hva stillingen var. Så sier jeg at stillingen er 20-5. Og da trodde hun jeg bare sa tallet 25. Så da jeg fortsatte å se på kampen skjønte hun ingenting. For hun hadde bare hørt stillingen til et av lagene. Så spurte hun meg en gang til hva stillingen var, og da sa jeg 20-6. Og sånn fortsatte vi helt til det var 20-10. Da måtte hun spørre meg hva jeg mente. Og da fant vi ut at alt var en misforståelse.